Endelig noen fridager i en hektisk periode på jobb, og hva passer ikke bedre etter en lang, kald og snøtung vinter enn å pakke snippsekken og dra sydover - i retning byen som huser fotballaget som vant UEFA-cupen i 1986/87-sesongen.

I utgangspunktet hadde jeg planlagt at vi skulle ta turen ned til Bud i dag, men siden vi oppdaget hvilket smykke Langøya og øyene utenfor var i går kveld, så ble vi enige om å tilbringe dagen der i stedet for å sitte i bilen i flere timer.

I dag våknet vi til et Averøya som badet i sol. Jeg skottet bort på regntøyet som hang ubrukt i gangen da jeg ruslet ned for å ta meg en kaffe før ungene stod opp, og humret godt for meg selv. Snakk om opptur. Jeg hadde stålsatt meg for noen dager i øs pøs vestlandsvær med dertil blåst. Så feil kunne man altså ta.

I dag våknet jeg av at regnet trommet på taket på ett av de fire soverommene i andre etasje på sjøhuset vi bor i. Heldigvis hadde jeg stålsatt meg for dårlig vær, så bagene var fulle av fleece, ull og regnklær. En armslengde unna meg lå Evelin fortsatt og sov i sin seng, men hun gløttet på øynene da jeg snek meg opp for å få meg en stille og rolig morgenstund nede. “Jeg vil slappe av litt til”, sa hun i det jeg listet meg ut av døra. Phu!

Noen dager fri i høstferien betyr at reisefeberen herjer igjen, og i dag tidlig satte vi oss inn i Mondeoen ved 8-tida med retning en av få områder jeg fortsatt har hatt tilgode å besøke syd for Trondheim - nemlig Averøya på Nordmøre. Ved 8-tida var vi pakket og klare for landeveien, etter sesongens andre økt med isskrapen.

I dag gikk ferden hjem. Årets sommerferie med kidsa er herved historie, men minnene vil forhåpentligvis leve i mange år - og skulle noe gå i glemmeboken, vel så kan de alltids gjenoppleve turen på denne bloggen. Takk for følget til alle som har valgt å følge oss på turen, og tatt seg bryet med å lese reisebrevene.

Siste hele feriedag i Svelandet startet med at fattern våknet brått opp fra en besynderlig drøm, der han jobbet som el-sparkesykkel bud i en storby, og på vei til en leveranse passerte jeg en samling, der noen ropte opp nitt navn på speakeranlegget akkurat i det jeg passerte, og ønsket meg velkommen opp til scenen for min audition.

Jeg kan ikke huske å ha fryst så mye i juli noen gang. Hendene mine var helt blå, og etter å ha gulvet kaffe nummer to, så var det bare å komme seg fortest mulig opp igjen i teltet, og ned i varm sovepose. Ikke f**$ om jeg skal feriere i Norden noe mer. Jeg orker bare ikke fryse i juli, all den tid jeg må fryse resten av året. 

Fattern våknet rett før åtte i dag, og var nær kokepunktet i posen. Selv om teltet er svalt og godt, siden det er svart innvendig, så måtte jeg bare ut. Jeg snek meg ut mens ungene sov, smurte meg inn med solfaktor 30, og landet på horisontalen i gresset utenfor.

Fattern var nok en gang først ut av blokkene i dag tidlig, og snek seg ut av teltet mens jentene dormet videre i posene. Da fikk han en morgenstund i ro og mak, tatt en dusj, og satt på en klesvask før vi skulle videre.